Mindre matsvinn, bedre beredskap – og flere grønnsaker på tallerkenen

Frosta omtales gjerne som «Trondheims kjøkkenhage». Området er blant landets mest produktive jordbruksregioner per dekar, med lange tradisjoner for grønnsaksdyrking. Samtidig illustrerer stedet en kjent utfordring i norsk landbruk. Strenge sorteringskrav gjør at store mengder fullt spiselig mat aldri når butikkhyllene. Formen kan være feil, størrelsen litt utenfor normen, eller utseendet ikke «pent nok». Rundt 30 prosent av innhøstede grønnsaker blir sortert ut.

For Ragnhild Viken og kollegene var dette utgangspunktet.

– Som bønder opplevde vi å ikke kunne levere grønnsaker, urter og potet av god kvalitet på grunn av størrelse og små skader. Det samme gjaldt våre kolleger. Det var svært frustrerende, sier hun.

Produksjonen skal dekke kostnader til innsatsfaktorer, jordbruksareal og arbeidskraft. Når så store volumer ikke kan selges, må kostnadene fordeles på færre salgbare enheter.

– Å måtte sortere ut 30 prosent betyr økte oppgjørspriser og dermed økte forbrukerpriser, og et absolutt uønsket bidrag til økt matsvinn.

Motivasjonen bak Grønne Folk beskriver hun som et ønske om å bidra til mindre matsvinn og samtidig skape noe nytt. Økt interesse for helse, kosthold og trening de siste ti årene åpnet et rom i markedet.

– Vi mente det ga en mulighet til å lansere noe nytt – ferdigmat som er raskt og enkelt tilgjengelig, basert på grønnsaker.

Foredling nær råvaren

I stedet for å se utsorterte grønnsaker som et tap, valgte de å se dem som en ressurs. Mat som allerede er produsert, men ikke brukt, representerer et potensial.

Kjernen i virksomheten er lokal foredling av norske grønnsaker og poteter til supper, gryter, burgere og pålegg. Produktene lages uten tilsetningsstoffer og er lite prosesserte.

– Vår visjon er å lage grønn mat som smaker godt, er sunn for kroppen og bærekraftig for miljøet. Den er bærende for alt vi gjør, sier Viken.

Hun peker på at matberedskap har blitt mer aktuelt siden oppstarten i 2016.

– Selv en liten fabrikk kan utgjøre en stor forskjell ved kriser.

Ved å bruke lokale råvarer fra Trøndelag bidrar bedriften også til å opprettholde råvareproduksjonen i regionen. Dersom foredling og produksjon av ferdigretter i økende grad skjer i Sør-Norge, kan det på sikt påvirke produksjonsgrunnlaget i Midt-Norge.

– Ved å kjøpe 2. sort råvarer er vi med på å opprettholde lønnsomhet for bøndene. Verdien av å kunne bruke utsorterte råvarer betyr noe i et større perspektiv, både for oss og bøndene vi kjøper fra.

Samarbeidet med lokale produsenter beskriver hun som tett og tillitsbasert.

– Vi samarbeider svært godt. Det er et forhold basert på tillit og et gjensidig ønske om å lykkes.

Råvaretilgang og klimarisiko

Tilgangen på råvarer er god, men bruken av 2. sort innebærer også risiko. Råvarer direkte fra jordet krever mer arbeid enn ferdig vaskede og kuttede alternativer.

En tørr sommer i Trøndelag ga redusert løkavling og mange små løk.

– I år er løken vi kjøper en del mindre i størrelse enn tidligere. Det betyr mer skrelling og mindre kilo. Den tørre sommeren ga betydelig redusert avling med mye små løk.

Slik blir klima og agronomiske forhold direkte utslagsgivende for produksjon og kostnader.

Systembarrierer og matsvinn

Viken mener de største barrierene for å redusere matsvinn ligger i systemet.

– Kvalitetskravene som settes av kundene er en barriere. En kort gulrot er like god som en lang gulrot.

Hun peker også på begrenset fleksibilitet i markedet og utfordringer i vareflyten. Rigide innkjøpssystemer kan hindre bruk av feilmerkede eller avvikende produkter, og store mengder frukt og grønt kastes på lager.

– Mye kunne vært unngått ved direkte kommunikasjon og bedre organisering mellom produsenter.

Samtidig opplever hun at forbrukernes holdninger til utradisjonelle grønnsaker i liten grad har endret seg.

Idealismen som forretningsmodell

Grønne Folk opererer i en konkurranseutsatt dagligvaresektor. Viken mener likevel at idealismen også har en kommersiell side.

– Vi mener at vår idealisme også er kommersiell. Det må vi bevise ved å vise at Grønne Folk gir en tydelig kundeverdi.

Konseptet beskriver hun som strategisk riktig: sunn og smakfull mat, rask å tilberede, uten tilsetningsstoffer og basert på 2. sort-grønnsaker. Samtidig erkjenner hun at det er krevende å konkurrere med større aktører med langt større markedsbudsjetter og investeringsmuligheter.

– Vi jobber hardt for å bygge stein for stein, og vi tror konseptet er sterkt nok til at kjedene i økende grad vil velge oss.

Effektiv produksjon, kostnadskontroll og leveringsdyktighet er avgjørende.

Behov for politiske grep

For å styrke bedrifter som arbeider med lokal foredling og sirkulære modeller, mener Viken at politiske virkemidler spiller en viktig rolle.

Investeringsstøtte til produksjonsutstyr og innovasjonsmidler til produkt- og prosessutvikling kan gjøre det lettere å bygge kapasitet. Offentlige innkjøp kan også brukes mer aktivt.

– Offentlige etater kan selv velge bærekraftig mat produsert i Norge. Det gjør de i liten grad i dag.

Hun etterlyser også innkjøpskrav som favoriserer mat med dokumentert lavt klimaavtrykk eller redusert matsvinn, samt fortsatt utvikling av krav om rapportering på matsvinn i større virksomheter.

Blikket fremover

På litt lengre sikt peker hun på behovet for økt selvforsyningsgrad basert på norske ressurser og vern av matjord. Offentlige innkjøp av norsk mat må økes, og næringsmiddelindustrien bør være robust og geografisk spredt, særlig i Midt- og Nord-Norge.

Transport- og forsyningslinjer må ha avlastningsmuligheter, og det bør bygges opp større beredskapslagre av korn, mel, grønt og sjømat.

Grønne Folk alene løser ikke utfordringene knyttet til norsk matberedskap. Men virksomheten viser hvordan mindre matsvinn, økt grønnsaksforbruk, lokal verdiskaping og bedre ressursutnyttelse kan sees i sammenheng – og omsettes i praksis.