Tomatrevolusjonen

Foto: Lauvsnes Gartneri

Siden Jan Terje Vignes tok over Lauvsnes Gartneri rundt år 2000, har både produksjonen og sortimentet blitt bygget opp steg for steg. Allerede i 2004 begynte han å se potensialet for spesialtomater som en langsiktig satsing – et tidspunkt som i ettertid framstår som tidlig ute i utviklingen. Norsk tomatproduksjon var lenge preget av én tanke: effektivitet. Den klassiske runde tomaten skulle produseres billigst mulig og tåle transport. Smak kom ofte i andre rekke. Samtidig økte importen jevnt gjennom 2000- og 2010-tallet. Norske produsenter ble presset på pris og måtte finne nye måter å hevde seg på.
Parallelt skjedde det en gradvis endring i markedet. Forbrukerne ble mer opptatt av matopplevelser. Over tid holdt det ikke lenger at en tomat bare var en tomat.

Et valg 

For produsenter på Finnøy ble dette etter hvert et veiskille: skulle man fortsette å konkurrere på pris, eller gjøre noe annet?
Vignes valgte det siste.
Et avgjørende vendepunkt kom med introduksjonen av cherrytomater rundt 2005. Ifølge Vignes var dette «den viktigste faktoren» for at både satsingen på nye sorter og utvidelsen av gartneriet ble mulig. Gjennom flere sesonger ble satsingen på spesialtomater bygget opp. Små, søte og mer smakfulle varianter fikk større plass. Samtidig ble produksjonen justert og kompetansen utviklet.

Juanita

Sortsvalget har vært en viktig del av strategien. Juanita, som ble introdusert i 2008, har vært en nøkkelsort. 
«Det er den beste cherry-smaken på klase du finner», hevder Vignes, og har latt den legge grunnlaget for videre utvikling.
I tillegg til Juanita har han i dag sorten Romanse, i tillegg til bifftomater og ulike snackvarianter. Produksjonen har vokst fra småskaladrift til helårsproduksjon på opptil 1500 tonn tomater i året. Bak veksten ligger ikke ett enkelt grep, men en kombinasjon av effektiv drift og målrettet utvikling. Som Vignes selv forklarer, har det handlet om «å finne den mest effektive måten å drive på, samt veien til mest bærekraftig produksjon».

Presisjon

Utviklingen på Finnøy har også skjedd steg for steg. Veksthusene er blitt avanserte produksjonsmiljøer der temperatur, lys, vann og næring styres nøye.

Teknologi spiller en viktig rolle, men ikke alene. «God kontroll på klima, samt å ha de beste folkene til å ta vare på plantene», er ifølge Vignes avgjørende for å sikre stabil kvalitet.

For spesialtomater er smaken selve konkurransefortrinnet. Den oppnås gjennom presis dyrking, men også riktig håndtering etter høsting. Vignes peker på at tomater ikke bør oppbevares under 12 grader, og at de gjerne bør serveres tempererte: «Da kommer smaken bedre frem.»

En næring i vekst

Utviklingen hos enkeltprodusenter speiler en større trend i Norge. Den totale norske produksjonen av tomater har økt over tid og ligger i dag på rundt 16 000 tonn årlig.
Etterspørselen etter spesialtomater har vært jevnt stigende. «Den har vært i god utvikling hele tiden», sier Vignes. Samtidig har ikke de klassiske tomatene tapt terreng – tvert imot har totalforbruket økt. Flere bruker rett og slett mer tomater enn før. I tillegg har norskandelen krøpet opp til 43 prosent, og i sommermånedene kan norske tomater stå for rundt 70–75 prosent av salget. Denne utviklingen har kommet gradvis, etter hvert som kvaliteten og sortsmangfoldet har økt.

Nærhet som styrke

En av de store fordelene norske produsenter har, er nærheten til markedet. Kort vei fra veksthus til butikk betyr at tomatene kan høstes senere og dermed smake mer.
Gradvis har dette blitt et tydelig konkurransefortrinn.
Samtidig har konkurransen fra import økt i kvalitet. «Den er sterkere i dag», sier Vignes, og peker på at produsenter internasjonalt har blitt dyktigere. Likevel opplever han en viktig mottrend: forbrukerne er i større grad opptatt av norske og lokale produkter.

Ikke bare en trend

Satsingen på spesialtomater har utviklet seg over mange år og vist seg å være mer enn en kortvarig trend. Det finnes fortsatt betydelig vekstpotensial. Vignes mener særlig skuldersesong og helårsproduksjon representerer muligheter – ikke bare kommersielt, men også for norsk matsikkerhet. 
Historien fra Finnøy peker på noe større enn bare tomater. Den viser hvordan norsk landbruk kan tilpasse seg konkurranse – ikke ved å produsere mest mulig, men ved å utvikle produkter folk faktisk ønsker å kjøpe.
For Vignes har det handlet om å ta valg over tid, teste nye sorter og gradvis bygge opp en produksjon som skiller seg ut.
Til andre bønder som vurderer en lignende retning, er rådet enkelt:

«Den som intet våger, intet vinner.»