Kadmium i løk

Droner kartlegger løkjorda

En drone flyr i tette linjer over jordene på Nordvi gård i Stange. Under den henger et radiometrisk måleinstrument som registrerer naturlig stråling fra uran, thorium og kalium i bakken.

Dronen måler ikke kadmium direkte. Signalene kan derimot gi et detaljert bilde av geologien og indikere hvor det finnes alunskifer, som kan inneholde kadmium. Målingene sammenholdes med kjemiske analyser av jord og løk.

Bakgrunnen er at Norge 1. juli 2026 innførte EUs skjerpede grenseverdi for kadmium i løk. Grensen ble redusert fra 0,05 til 0,03 milligram per kilo. Kravet ble vedtatt av EU-kommisjonen i 2021, men Norge fikk utsatt innføringen. De eksisterende kartene er basert på målinger fra fly og helikopter, ofte med rundt 200 meter mellom linjene. Det er for grovt til å avgjøre risikoen på skiftenivå.

– Det kan variere mye over korte avstander. Tanken er at de nye kartene skal kunne brukes til mer presis planlegging av dyrkingen, sier Belinda Flem, prosjektleder i Norges geologiske undersøkelse, NGU.

Dronen flyr med om lag fem meter mellom linjene. I tillegg bruker NGU et større og mer følsomt instrument på ATV. Dronen dekker arealene raskere, mens ATV-en gir mer nøyaktige målinger og kan brukes der det er vanskelig å fly, blant annet nær større veier og bebyggelse.

– Ved å sammenligne de to målemetodene kan vi kalibrere dataene og få kartene til å stemme overens, sier Tom Kristiansen i NGU.

Prosjektet ledes av Norsk Landbruksrådgiving, NLR, i samarbeid med NGU og NIBIO. Det er finansiert av Landbruks- og matdepartementet.

Flere forhold påvirker opptaket

Alunskifer i jorda betyr ikke automatisk at løken får for høyt kadmiuminnhold. Plantenes opptak påvirkes blant annet av jordas pH og innhold av organisk materiale. Høyere pH reduserer som regel opptaket, og kalkning er derfor et viktig tiltak.

NLR har tatt prøver av jord og løk fra samme sted. Når analysene kobles til de radiometriske målingene, skal prosjektet undersøke hvilke kombinasjoner som faktisk gir fare for overskridelser.

– Målet er å lage et risikokart. Da kan produsentene unngå deler av et jorde med høyere risiko uten å måtte ta kostbare jordprøver overalt, sier Erik Joner fra NIBIO.

Foreløpige resultater gir grunn til optimisme. Da prosjektet ble presentert, var om lag 150 løkprøver analysert. Rundt sju lå over grenseverdien, mens prøver fra løk på lager ikke hadde vist overskridelser.

– Så langt ser det ut til at produsentene har vært flinke til å tilpasse seg, sier Joner.

Trenger økonomisk sikkerhet

For produsentene er bedre kunnskap om jorda bare én del av løsningen. Nils Olve Gillund, løkprodusent og styreleder i Gartnerhallen, mener en varig erstatningsordning også er nødvendig.

– Vi må finne ut hvor vi har problemer i jorda, og vi må ha en erstatningsordning dersom noe går galt. Jeg kan ikke forsikre avlingen mot for høye verdier av tungmetaller, sier han.

Løk dyrkes i lange vekstskifter, og produsentene er avhengige av å ha flere egnede arealer. Noen har allerede flyttet dyrkingen til skifter lenger fra gården, med økt transport og høyere kostnader som resultat.

Gillund håper de nye kartene vil gjøre det mulig å skille mellom arealer som er trygge, og områder som krever flere analyser eller tiltak.

– Da blir det lettere å fortsette et skikkelig vekstskifte og i hovedsak drive som i dag, med noen tilpasninger, sier han.

Den nye kartløsningen vil ikke fjerne all risiko. Men den kan gi produsentene et langt bedre beslutningsgrunnlag. Samtidig kan den friskmelde arealer som hittil har vært markert som usikre fordi de eksisterende kartene har vært for grove.